Er du virkelig den du tror du er?

I dette blogg innlegget vil jeg skrive noe om hva vi egentlig er bortsett fra alt vi har lært, alt vi husker og følelsene våre. Jeg har ofte lurt på om det finnes noe permanent, en kjerne som består hvis vi skreller vekk alt dette. Hva blir igjen? Går det i det hele tatt an å komme bakenfor sinnet og hvis ja, hva befinner seg der?

Umiddelbart tenker vi at dette er kunstige og dumme spørsmål. Navn, kjønn, tittel, etnisitet, datter/sønn, mor/far osv. dukker opp som åpenbare svar på spørsmålet om hvem vi er. Lukker vi øynene og kjenner etter vil kroppen oppleves som den vi er. Går vi dypere vil det dukke opp en rekke overbevisninger om hva vi er som for eksempel. «Jeg er maktesløs» «Jeg er verdiløs» «Jeg er ikke god nok» «Jeg er bedre enn andre»

Men alt dette forandrer seg hele tiden. Jeg er ikke barn lenger, på Folkeregisteret kan jeg forandre navnet mitt, kroppen er i en konstant aldringsprosess, og tanker og følelse kommer og går. Gamle overbevisninger om hva jeg er viker plassen for nye gjennom livet.  Kan denne samlingen av merkelapper da være den jeg virkelig er? Dette er uvante tankebaner som åpner opp for nye horisonter.

 

Lag på lag

Buddhistene var opptatt av dette lenge før mindfulness ble mainstream i vesten. De hadde utviklet meditasjoner «inquiries» som søkte innover i sjelen for å finne svar på hva som lå bakenfor. Essensen var å bli klar over det som var tilstede i øyeblikket av tanker, bilder og følelser i kroppen. Det er overraskende hvor nærliggende det er å bare tillate tanker, følelser og kroppslige sensasjoner å være der, de er jo der allikevel, og forbløffende hvor fremmedgjorte vi er blitt for det i den vestlige verden. Det kan først virke skremmende og overveldende å ikke forsøke å undertrykke smertefulle følelser i kropp og sinn. Men hvis vi legger oss ned, uten ytre stimuli, og tillater alt å være akkurat så smertefullt og ubehagelig som det måtte være, vil vi oppdage at det når en topp, for så å avta. Bare å vite det gir en trøst. Ved å bevisst å gå dypere vil lag på lag av minner, gamle overbevisninger, hendelser, familie traumer etc. bevege seg opp til overflaten og bli bevisste. Kroppslige spenninger, ord og bilder som har vært sammenfiltret og utilgjengelige finner et rom som de kan bli følt og sett. Når dette behovet er mettet kan det hele løse seg opp. Noe trenger tid da de fleste symptomer har hatt en beskyttende funksjon, og trenger å bli overbevisst om at nå er det trygt. Så enkelt og samtidig så vanskelig. Men  mye av det vi tenkte var oss vil på denne måten gradvis bli oppløst.

 

Åpent rom

Når slike knuter løsner kan et glimt av det store universelle mysteriet åpenbare seg. Ganske enkelt ved at spenninger og smerter forsvinner og gir plass for velvære og et åpent, fredfylt rom. En underlig erfaring av at det som var uutholdelig for en stund tilbake helt har mistet sin kraft. Klippefaste, knugende overbevisninger som bare faller i grus. Batteriet som lader smerter i kroppen slutter å lade. Noe åpner seg, tilbake blir er undring. Hva er det essensielle som blir igjen?  

 

 

 

 

Hvis du ønsker informasjon om nye blogg innlegg, så blir jeg glad hvis du trykker på "Connect to Facebook" og så på "Like Page" for å følge med på Facebook siden min.

Ta Kontakt

Note: Please fill out the fields marked with an asterisk.